Høyre-politikerne Ingebjørg Storeide Folgerø og Cille Ihle fortjener stor takk for å kritisere norsk lovgivning og kvinners manglende rettsvern grunnet kjønnsidentitets-ideologi. Det de formulerer i sitt innlegg, er faktisk historisk.

For første gang siden fiksjonen «kjønnsidentitet» fikk særskilt diskrimineringsvern som fakta i 2013, er det kvinner fra høyresiden som tar bladet fra munnen og påpeker at dette bryter med kvinners kjønnsbaserte rettigheter, med barn og unges rettigheter, og med rasjonell og vitenskapelig tenkemåte.

Jeg er veldig glad for at det er kloke og erfarne kvinner som Folgerø og Ihle som gjør dette. Utspillet deres vil møte motbør, og de vil bli stemplet som hatefulle og «transfobiske». Verst av alt: Det politisk banebrytende innlegget vil også straffes med rungende stillhet. Det har vært kjønnsaktivistenes modus operandi i flere tiår. Hatstempling av meningsmotstandere, og deretter «no debate» om det som er selve debatten: Kan mennesker erklære hva virkeligheten er, ut fra forestillinger og ideer om kontrafaktiske forhold (en mann er en kvinne hvis han sier så)? Og er det lurt å implementere kontrafaktiske påstander som fakta i selve lovverket vårt, og slik juridisk oppheve virkeligheten, og derigjennom kvinner og barns krav på vern?

Folgerø og Ihle synes å mene at dette må kunne drøftes, slik jeg leser dem. Det er velkomment. Høyre har stått i bresjen for at menns følelser om seg og sitt skal lovfestes som en ny, magisk virkelighet. Men de er ikke alene, dette har det vært tverrpolitisk konsensus om lenge. KrF, Senterpartiet og FrP har i noen grad vært motstemmer. Men ingen partier har foreløpig lovet å ta et oppgjør med den kollektive galskapen og tvangen vi alle har vært underlagt siden 2013. «Kjønnsidentitet» må ut av lovverket som fakta, og innordnes lovreguleringer som den trosforestillingen det er.

Karoline Skarstein, en mann som sier han er kvinne, påstår i RA 29. april at Folgerø og Ihle er «transfobiske», at de er skyld i at han ikke har oppsøkt helsehjelp og at det er «forsvinnende få» «transpersoner». Ingenting av dette stemmer. Høyrekvinnene utviser ikke en irrasjonell frykt, de forklarer godt hva de står for. Psykisk uhelse og usikkerhet hos personer som sier de er «trans», skyldes ikke at kvinner minner om sine kjønnsbaserte rettigheter og om behovet for å verne sårbare barn og unge mot løgner. Antallet som «skifter juridisk kjønn» er helt uavhengig av hvor mange som påstår de er «trans». Ingen trenger nytt personnummer for å hevde sin rett som det motsatte kjønn eller et fantasikjønn – ingen vet hvor mange som «identifiserer seg» som trans. Den avskiltede legen Esben Benestad, for eksempel, påstår at han er mann og kvinne på ulike ukedager, og har ikke «skiftet» kjønn.

«Trans» er en voksende trend, for menn som blir opphisset av at alle tvinges til å ta del i deres fetisj om å gå kledd i dameklær i offentligheten og trenge seg inn på kvinners arenaer, for unge kvinner som rømmer fra kvinnekroppen og ønsker å framstå som annerledes og interessante ved å erklære seg som «ikke-binære», for unge homofile og lesbiske som har blitt fortalt av skolen at deres interesser og personlighet betyr at de er født i feil kropp, og så videre og så videre. Det er vrangforestillinger, psykisk uhelse, traumeerfaringer, autisme, menns fetisjer og porno-inspirert kvinneforakt sauset sammen i én stor, økonomisk innbringende gryte: «trans». Det er påstanden om at mennesket står over naturen og kan befale hva virkeligheten er, og at den nye virkeligheten kan kjøpes for penger (les: hormoner, kirurgi, seksuelle tjenester, surrogati).

Høyrekvinnenes varsko kan bære bud om en ny tid, med gjeninnføring av rasjonalitet, vitenskapelig tenkemåte, medisinsk etikk, kvinners diskrimineringsvern og barns, unges og foreldres rettsvern i lovverket. Men det fordrer at flere kvinner og menn i politiske parti, i organisasjonslivet, i akademia, i media og i maktposisjoner generelt sier ifra om at nok er nok. Tør dere? Tør dere la være?

Anne Kalvig, forfatter av «Kjønnstru: Kampen om røynda» (2023) og nestleder i WDI Norge

*****

Innlegget som Kalvig svarer på:

Pinlig transfobi fra Stavanger Høyre

Av Karoline Skarstein

At en håndfull transpersoner har fått skifte juridisk kjønn, har verken visket biologien fra samfunnet, eller kjønn som medisinsk fagfelt.

Cille Ihle og Ingebjørg Folgerø fra Stavanger Høyre kan ta det helt med ro.

Da Norge i 2016 innførte lov om endring av juridisk kjønn, så gjorde en det fordi den tidligere praksisen med krav om sterilisering var et brudd på menneskerettighetene.

I 2023, altså syv år senere, hadde 2000 personer benyttet seg av muligheten. Det er altså grenser for hvilken enorm samfunnsendring dette har ført til.

Stavanger Høyre og skremselsretorikk

Ihle og Folgerø går så løs på Bufdirs nå veldig mye omtalte utkast til en veileder for offentlige ansattes møte med kjønnsmangfold. Trekker frem en rekke hyppig tilbakeviste påstander om utkastet og anklager den både for å være lite faglig, bryte med virkeligheten og potensielt til skade for barn og unge.

De løfter også en bekymring for kvinners behov i «skjermede rom» i blant annet helsevesenet. Som om kvinner er i fare bare fordi de har en mikroskopisk liten sjanse for å ende med å dele rom med en transperson på et sykehus.

De har større sjanse for å ende opp på rom med menn, fordi alternativet er å bli korridorpasient. Uten at det ser ut til å bekymre Høyre-politikerne nevneverdig.

Dette har altså helsevesenet klart å håndtere i hvert fall i ti år nå, siden lov om juridisk kjønn ble innført. Uten at det er meldt om noe særlig med problemer. Dette er bare reproduksjon av gamle transfobiske talepunkter ment til å skape frykt, og et bilde av en bitteliten minoritet som farlig for kvinner og barn.

I fjor høst uttalte tidligere helseminister Bent Høie, som var med på å innføre lov om bytte av juridisk kjønn, at han tror det ville vært umulig å få igjennom i dag.

Og han pekte på at både Russland og USA bruker hat mot transpersoner for å mobilere velgere. Han var bekymret for at utviklingen også hadde spredt seg til Norge. Dessverre har det også spredt seg til deler av hans eget parti.

Transpersoners virkelighet i Stavanger

Men jeg er bekymret for at denne typen retorikk også hever terskelen for mange transpersoner til å nettopp oppsøke hjelp, om de trenger det. Enten det er sykehus, krisesentre eller hva enn «trans-motstanderne» pleier å dra frem.

Det hevet min terskel. I veldig mange år overså jeg helseproblemer som også bare ble verre fordi jeg ikke turte å be om hjelp. Det endte med at jeg for noen år siden ble hasteinnlagt på SUS. Og jeg var livredd for at jeg skulle bli et problem. At bare min tilstedeværelse på et eller annet rom der skulle gjøre noen bekymret.

Jeg var redd for at ansatte skulle føle ubehag ved å hjelpe meg. Jeg forsøkte også å avlyse nødvendige operasjoner fordi jeg ikke ville være i veien for noen. Så dypt satt skammen, og frykten. Etter å i årevis ha blitt fylt av den type skremsel som det Ihle og Folgerø promoterer i sitt innlegg. Men det jeg møtte, var tvert imot trygghet.

Forståelse. Omsorg. Og en varme. I likhet med det alle pasienter skal møte. Og et sykehus som gjorde det beste for meg, og det beste for alle andre pasienter rundt meg. Dette klarer man, dette håndterer man. Ingen var i fare.

Til å være så forsvinnende få som vi transpersoner faktisk er, får vi skremmende mye negativ oppmerksomhet i samfunnsdebatten. Mens våre virkelige liv. Våre katastrofalt dårlige levekår blir ikke tatt på alvor i det hele tatt. Stavanger Høyre må gjerne ringe hvis de trenger tips til virkelige ting å bry seg om.

Når det gjelder kjønn og kjønnsmangfold.

*****

Ihle og Folgerøs innlegg, som Skarstein og Kalvig svarer på:

Kvinner trenger skjermede rom i sårbare situasjoner

Av Cille Ihle og Ingebjørg Folgerø, Stavanger Høyre, Stavanger

Skal vi viske ut skillet mellom identitet og biologi?

I 2016 vedtok Norge en lov som gjør det mulig å endre juridisk kjønn uten medisinsk vurdering. For voksne er det en enkel, administrativ prosess. Barn helt ned i seksårsalderen kan gjøre det samme, med foreldres samtykke – eller med Statsforvalteren som avgjørende myndighet ved uenighet.

Med dette er kjønn i stor grad flyttet fra medisinsk fagfelt til byråkratisk beslutning. Dette er ikke en liten justering. Det er en grunnleggende samfunnsendring.

Stemte imot i bystyret

Da må også rådene fra offentlige myndigheter være faglig solide, balanserte og forankret i virkeligheten – ikke i én bestemt forståelse av hva kjønn «er».

I bystyret stemte vi to nylig imot å ta i bruk en veileder fra Bufdir på dette området. Veilederen anbefaler blant annet at ansatte i skolen skal unngå ord som gutt, jente, mor og far, og heller bruke søsken, foreldre og lignende.

Vi stemte ikke imot fordi vi mangler respekt for enkeltmennesker, men fordi vi stiller spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget rådene bygger på.

Når biologisk kjønn tones ned til fordel for opplevd identitet, får det konsekvenser. Dette er ikke en akademisk diskusjon. Det påvirker barn, unge og hele samfunnet.

Barn og unge trenger tydelige rammer – ikke økt forvirring. Når skolen formidler uklare eller motstridende budskap om kjønn, risikerer vi å skape mer usikkerhet enn trygghet i en allerede sårbar fase av livet.

Kvinner trenger skjermede rom

Samtidig utfordres helt konkrete rettigheter. Kvinner har behov for skjermede rom – i garderober, i helsevesenet og i andre sårbare situasjoner. Når tilgang til slike arenaer baseres på selvopplevd kjønn alene, svekkes beskyttelsen disse ordningene er ment å gi. Dette er et reelt dilemma – ikke et hypotetisk problem.

Like alvorlig er veilederens råd om at lærere kan holde tilbake informasjon fra foreldre. Å bevisst skjule at et barn uttrykker en annen kjønnsidentitet på skolen, bryter med tilliten mellom hjem og skole. Foreldre har både rett og ansvar for å følge opp egne barn. Uten åpenhet svekkes både relasjoner og trygghet.

Vi trenger ikke mindre kunnskap – vi trenger mer. Statlige råd må bygge på bred faglighet, inkludere biologiske perspektiver og ta på alvor de langsiktige konsekvensene av politikken som føres.

Dette handler ikke om å være for eller imot mennesker. Det handler om å føre en ansvarlig politikk. Respekt for enkeltmennesket er en selvfølge. Men nettopp derfor må rådene som gis, være til å stole på.

https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/kjonnsmangfold–faglige-rad-for-offentlig-ansatte/